Siste nytt
Januar 2024 - Nyhetsbrev
Innholdsfortegnelse
TONO-saken: Betydningen av Høyesteretts dom
Problemstillingene i saken
Den 12. juni 2023 avsa Høyesterett dom i saken mellom TONO og Oslo-Filharmonien (HR-2023-1077-A). Spørsmålet i saken var om TONO kunne kreve at filharmoniens vederlag for fremføring av musikkverk skulle beregnes ut fra en gitt prosentandel av orkesterets inntekter, inkludert inntekter i form av statlig støtte.
Et annet spørsmål i saken var om vederlaget TONO innkrever må justeres for andelen verk som ikke forvaltes av TONO, typisk fordi disse har falt i det fri. Både Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett mente at dette var tilfellet, og spørsmålet ble ikke anket videre til Høyesterett.
Når det gjaldt spørsmålet om vederlagsmodell kom Høyesterett, på samme måte som Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett, til at filharmonien måtte frikjennes fra TONOs krav. Dermed kunne filharmonien betale vederlag iht. TONOs alminnelige konserttariff, på lik linje med alle andre konsertarrangører i Norge, hvoretter vederlaget beregnes på grunnlag av billettinntektene.
Bakgrunn for søksmålet
Bakgrunnen for saken var at TONO i 2014 sa opp sin avtale med Oslo Filharmonien, i håp om å få flere orkestre over på en modell hvor statlig støtte inkluderes i beregningsgrunnlaget. Partene lyktes ikke med å komme til ny enighet om vederlaget før avtalen utløp i 2016, og filharmonien valgte fra da av å betale vederlag iht. konserttariffen.
Sentralt i saken var forståelsen av lov om kollektiv forvaltning av opphavsrettigheter, som trådte i kraft i Norge 1. juli 2021. Loven stiller nærmere bestemte krav til hvordan organisasjoner som TONO opptrer ovenfor musikkbrukere, f.eks. orkestre, teatre og andre virksomheter som lisensierer bruk av musikkverk for offentlig fremføring. Loven stiller blant annet krav om at lisensvilkårene skal baseres på kriterier som er «objektive» og «ikke-diskriminerende», jf. lov om kollektiv forvaltning § 28.
Høyesteretts vurdering
I TONO-saken kom Høyesterett med prinsipielle uttalelser om hvordan lov om kollektiv forvaltning skal praktiseres:
- At kriteriene skal være ikke-diskriminerende, innebærer ifølge Høyesterett at like tilfeller skal behandles likt, og at forskjellsbehandling må ha en saklig begrunnelse.
- At kriteriene er objektive, vil ifølge Høyesterett si at de er konkret nok utformet til at man kan etterprøve hvordan vederlaget er beregnet, og at det er sammenheng mellom vederlaget og den økonomiske verdien av musikkbruken.
I den konkrete vurderingen startet Høyesterett med å slå fast at TONOs konserttariff hadde blitt benyttet for flere konsertarrangører som var i tilsvarende situasjon som filharmonien, herunder at de i stor grad var finansiert av offentlig støtte. Videre stadfestet Høyesterett at TONOs krav mot filharmonien avvek fra tariffen, både med tanke på beregningsmodell og størrelsen på vederlaget. Det forelå med andre ord forskjellsbehandling. Videre mente Høyesterett at kriteriene for vederlagsmodellen TONO stilte opp for filharmonien var på for vage og skjønnsmessige til å begrunne forskjellsbehandlingen. Med andre ord oppfylte ikke TONO kravet til objektivitet, og filharmonien ble derfor frikjent.
Konsekvenser
Slik vi ser det, vil Høyesteretts dom innebære at TONO må tilby like vilkår til musikkbrukere i sammenlignbare situasjoner, og eventuelle forskjeller må begrunnes ut fra mer tydelige og velbegrunnede kriterier. Dersom statsstøtte skal inkluderes i beregningsgrunnlaget, må TONO påvise en sammenheng mellom disse inntektene og musikkens økonomiske handelsverdi. Dommen vil trolig også innebære at TONO ikke lenger kan lisensiere musikk ved individuelt forhandlede avtaler. Videre må TONO justere vederlaget for andelen verk som har falt i det fri.
Public Domain 2024: Verk som faller i det fri
Når vi først snakker om verk som har falt i det fri! I opphavsretten markerer 1. januar mer enn bare starten på et nytt år. Datoen utgjør også dødsstøtet for vernetiden til myriader av åndsverk verden over. Verkene kan da benyttes av enhver, uten at man trenger å be om tillatelse eller betale vederlag. Vi sier gjerne at verket har «falt i det fri» og har blitt del av «the public domain».
Ifølge åndsverkloven varer opphaverens enerett fra verket blir skapt og i 70 år etter utgangen av opphaverens dødsår. Første nyttårsdag 2024 betyr derfor slutten på vernetiden for åndsverk skapt av personer som gikk bort i 1953. Dette omfatter musikkverk skrevet av kjente komponister som russiske Sergei Prokofiev (Romeo og Julie, Peter og ulven) og countrylegenden Hank Williams (Hey, Good Lookin’, I’m So Lonesome I Could Cry).
Jazzgitarist Django Reinhard gikk også bort i 1953, men siden hans musikk i mange tilfeller ble skrevet i samarbeid med andre, for eksempel Stephane Grappelli som ikke døde før i 1997, vil mye av materialet Reinhardt er kjent for fortsatt være beskyttet. Vernetiden for musikkverk med flere opphavere beregnes nemlig ut ifra dødsåret til den lengstlevende.
Størst oppmerksomhet i år har gått til Disneys Mikke Mus, som etter amerikansk rett har falt i det fri mer enn 95 år etter første publisering. Dette gjelder imidlertid bare Mikke Mus-figuren i kortfilmen Steamboat Willie fra 1928. Mer moderne versjoner av den berømte musen vil fortsatt være vernet av opphavsrett.
Flere land har regler om at opphavers «ideelle» rettigheter fortsetter å gjelde til evig tid, dvs. opphavers krav på kreditering og forbudet mot at verket brukes i en sammenheng som er krenkende. I norsk rett har vi det såkalte «klassikervernet» i åndsverkloven § 108 som innebærer at de ideelle rettighetene fortsetter å gjelde også etter at verket har falt i det fri. Selv om opphaveren er død, har Kulturdepartementet mandat til å forby bruk som er i strid med denne regelen.
Departementet har for eksempel vurdert bruken av Edvard Munchs kjente Skrik-motiv i en reklame for produktet «Beef Burgers». Departementet la ikke ned forbud, da de mente bruken ikke skadet allmenne kulturinteresser. Det ble lagt vekt på at rettighetshaverne hadde gitt tillatelser til bruk av motivet på en rekke masseproduserte varer, herunder «oppblåsbare dukker av personen som er hovedmotivet i bildet», og at en slik praksis påvirket allmenhetens oppfatning av verket og dermed også hvilken bruk som måtte tolereres.
Selv om de som i dagene fremover ønsker å forsyne seg av gamle slagere nok har et visst spillerom med tanke på hva som anses som krenkede, så må man ikke glemme det som alltid skal på plass – nemlig kreditering av opphaveren!
Strømmeguiden holder deg oppdatert i året som kommer
Strømmeguiden vil oppdateres jevnlig i 2024.
Guiden vil reflektere de siste endringene innen kollektive avtaler og klareringsordninger som er relevante for gravferdsbyråene.
Guiden holdes også oppdatert om annet som påvirker gravferdsbyråenes bruk av musikk, som nye dommer og kommende lovendringer.
Se hvordan du får tilgang til Strømmeguiden her.
